Etter en pressekonferanse fra den tyske regjeringen 13. mars^th, 2020, Berlin-gründeren Tonia Merz åpnet den bærbare datamaskinen. I løpet av de neste ukene vil hun ha blitt det mest kjente ansiktet til den tyske UBI-scenen. Hun innser at tiltakene mot COVID-19 vil sette flertallet av folket i eksistensiell nød. Derfor startet hun spontant en petisjon på nett som ba om en 6-måneders krise grunninntekt. Nesten 500,000 XNUMX mennesker er enige med henne og signerer oppropet på change.org.

I et intervju med UBI4ALL, stjerneskuddet til UBI-aktivister forklarer hvordan det hele skjedde og hva hun var i stand til å oppnå med handlingen sin.

Hva er det med ideen om en ubetinget grunninntekt som overbeviser deg mest?

Tonia: Det er den individuelle friheten som alle vil få for livet. Selv lever jeg et fritt liv som gründer og innså først i fjor at jeg også hadde levd på en tilnærmet grunninntekt en stund. Jeg startet en bedrift med min mors arv og fikk utbetalt 1,000 euro til meg i 30 måneder. Så det var allerede en grunninntekt. Jeg er veldig sikker på at UBI også vil være interessant for næringslivet, fordi mange mennesker ville gjort noe veldig produktivt med det.

Men entreprenørskap er bare ett aspekt i det hele. Det er så mye mer! For eksempel vil mange kvinner få barna sine som de ikke har nå hvis de blir gravide uventet. Det er så mange fordeler. Jeg tror det er noe forskjellig for hver person.

For meg står individuell frihet, trygghet og muligheten til å forme eget liv sentralt.

Hvilke spørsmål om grunninntekt forblir ubesvart, på hvilke punkter er du i tvil om det vil fungere?

Tonia: Jeg må si at inntil begjæringen min var jeg "bare" en grunninntektssympatisør. Jeg var ikke en aktivist, og jeg var ikke så dypt involvert i saken, men jeg har alltid likt ideen. Det siste halvåret har jeg blitt mer informert og det er selvfølgelig detaljer som må vurderes, som hvordan det kan finansieres. Jeg er heller ikke enig i at folk, som har betalt til pensjon hele livet, nå plutselig skal få mindre eller ikke lenger skal få pensjonsutbetaling i det hele tatt. Eller spørsmålet: hvem anses som «tysk» og hvem har rett til å få det? Man vil helt sikkert måtte stille noen ubehagelige spørsmål.

Hvordan oppsto begjæringen din? Var det et nøkkeløyeblikk som utløste det?

Tonia: Nylig sa noen til meg: "Tonia fikk en baby over natten." Det var omtrent slik det var. Den 13. mars^th, når Scholz [Olaf; Tysklands visekansler og finansminister] og Altmaier [Peter; Tysklands forbundsminister for økonomi og energi] holdt deres pressekonferanse, skjønte jeg raskt hva slags tsunamibølge som ville skyve over oss. Jeg skjønte imidlertid ikke hele dimensjonen på den tiden. På bakgrunn av de nevnte tallene var det klart at vi ennå ikke helt kan forstå hva dette vil bety. Jeg tenkte på alle vennene mine som ville bli berørt av tiltakene mot COVID-19 og hadde følelsen av at noe må gjøres raskt. Og så fikk jeg den spontane ideen: vi trenger en trygg kriseinntekt NÅ for alle. Tre timer senere hadde jeg startet oppropet, like utenfor mansjetten, uten å tenke så mye over det.

Så jeg var først og fremst konsentrert om en kriseinntekt, fordi jeg visste at "behovssjekkene" vil bli en av de største utfordringene. Som gründer visste jeg at økonomien kom til å kollapse. Det ville vært den beste økonomiske stimulansen noensinne hvis folk, som ikke nødvendigvis trenger det, også får det. Etter de siste 10 månedene er jeg overbevist om at en slik kriseinntekt ville vært langt enklere enn det lappeteppet som har skjedd nå; hvor Lufthansa og TUI fikk de store beløpene og vanlige folk fortsatt venter på støtte.

Selv sliter jeg mye med disse broapplikasjonene 1, 2, 3, .... Det er virkelig utrolig! Politikere forteller oss hele tiden at det er hjelp overalt, men det er virkelig vanskelig. Mange søker rett og slett ikke om bistand fordi de har følelsen av at de allerede har en fot i fengsel på grunn av tilskuddsjuks, spesielt siden forholdene stadig endres i bakgrunnen.

Hadde du noen gang startet en underskriftskampanje før? Visste du hvordan det fungerer?

Tonia: Nei, aldri, det kom spontant. Change.org var den eneste plattformen jeg kjente og hvor jeg også hadde signert underskriftskampanjer selv. Jeg visste overhodet ikke hva som var vanlig prosedyre, og jeg visste heller ikke at politikken ikke trenger å forholde seg til en slik begjæring.

Nesten 500,000 XNUMX mennesker har signert oppropet du startet på nettet. Er ikke et slikt tall betydelig, selv om politikerne ikke formelt trenger å legge merke til det?

Tonia: Vel, jeg er ganske sint at Hubertus Heil [Tysk forbundsminister for arbeids- og sosialsaker] har på ingen måte verdig seg til å svare på mine e-poster til ham. Jeg vet fra pressekontoret at meldingene mine faktisk lå på skrivebordet hans og ble behandlet. Politikere ønsker bare ikke å forholde seg til saken.

Jeg tenkte også: "Hei, jeg har en halv million underskrifter, og dere sender ikke engang folk et signal om at de blir sett?" Det gjør meg skikkelig forbanna!

Kan du forklare hvorfor disse 500,000 176,000 underskriftene ble oppnådd så raskt? Susanne Wiest startet en parlamentarisk underskriftskampanje og hadde rundt XNUMX XNUMX underskrifter i oktober da hun tok den med til begjæringskomiteen til den tyske forbundsdagen. 

Tonia: En forklaring er absolutt at disse "åpne begjæringene", som change.org, rett og slett er lettere for mange mennesker å få tilgang til. De er lettere å dele på sosiale medier, så de blir virale mye raskere. Forbundsdagen [Det tyske parlamentet] gjør det mye mer komplisert å signere, med registrering og så videre.

Og så hadde jeg bare den rette tanken til rett tid. Jeg hadde tydeligvis truffet et skue da folk bare var veldig redde. Begjæringsteksten min hadde et bredt oppsett. Jeg inkluderte ganske mange mennesker, fra studenter til pensjonister, gründere og så videre. Mange andre petisjoner har spesialisert seg på grupper, som kunstnere for eksempel. Jeg skjønte raskt at det vil være flere mennesker i dette landet som vil bli berørt, enn de som ikke vil bli berørt av krisen. Jeg synes oppropet mitt var veldig inkluderende og mange mennesker følte seg sett.

Har du også startet parallelle kampanjer, spurt kjente om støtte? Hadde du en medfølgende strategi eller ventet du bare og så hva som ville skje?

Tonia: Jeg bare klikket "go" og tingen gikk ganske raskt av seg selv. Men jeg er også en veldig god nettverksspiller. Susanne Wiest startet sin opprop, som var nesten identisk i innhold, en dag etter min og da den var på nett, tok jeg umiddelbart kontakt med Susanne: «Hei Susanne, jeg er den andre». Jeg gjorde det samme med David Erler, som hadde den store opprop for kulturarbeidere. I sitt hadde han til og med referert til min. Så vi var alle i samme båt relativt raskt og jobbet tett sammen. Jeg tror ikke det er så ofte når det kommer til slike ting.

Selvfølgelig, Mein Grundeinkommen var også med nesten fra starten. Hele UBI-scenen var fornøyd med at en grønnsak som meg plutselig dukket opp fra ingensteds. Jeg kunne ikke beskyldes for å prøve å presse gjennom gamle interesser ved å utnytte Corona. Som gründer var jeg også troverdig fordi jeg sa at dette var knyttet til krisesituasjonen og fortsatt hadde grunninntektsscenen bak meg.

Hva skjer nå etter den vellykkede begjæringen? Hva har den oppnådd? Hvor vil du ta opp nå og fortsette å jobbe med problemet?

Tonia: De siste månedene var det vanskelig for meg å gjøre noe annet, fordi jeg også måtte passe på å redde selskapet mitt. Jeg har gjort alt dette ved siden av min faktiske virksomhet, og det siste året har vært ganske utmattende.

Men det det definitivt har påvirket er at grunninntekt plutselig har blitt et så stort tema. Med god grunn kan jeg hevde at oppropet mitt og alle dets underskrivere har bidratt betydelig til at de tyske grønne inkluderte grunninntekt i sine partiprogram. Jeg tenkte virkelig: "Chaka!". Det var virkelig et stort steg!

Selv om politikken fortsatt later som den ikke ser oss, tror jeg at oppropet hadde og fortsatt har en innvirkning. De Europeisk begjæring for UBI kom opp også på grunn av at i flere europeiske land har hele spørsmålet om grunninntekt fått et slikt løft under krisen. Fremfor alt fordi nå til og med folk som først og fremst sa: "Hvorfor skulle vi trenge dette?" har innsett at vi kan bli kastet inn i en nødsituasjon så uventet og uten skyld i det hele tatt. En grunninntekt ville gitt oss mer ro, for den enkelte og for hele landet. Vi kunne alle vært hjemme mye mer avslappet, for eksempel.

Hvorfor begrenset du kravet ditt om en ubetinget grunninntekt til seks måneder i stedet for permanent og dermed ubetinget og universelt, slik grunnideen med en UBI er?

Tonia: På den ene siden, fordi handlingen min faktisk ble utløst av krisen og begrenset til denne spesifikke COVID-19-situasjonen. På den annen side fordi situasjonen i begynnelsen av krisen ikke ville vært egnet til å ta en så vidtrekkende beslutning. Vi må vente og se hvordan vår verden vil se ut etter krisen, når ting går tilbake til det normale. Derfor var det klart for meg at dette bare kan gjøres i en begrenset periode, så lenge krisen varer. Men samtidig står selvfølgelig døren på vidt gap for at det kan fortsettes etterpå. Jeg tror det også ville vært den første store testen for UBI, som fortsatt mangler. Som jeg skrev i begjæringsteksten min: Det finnes ingen bedre mulighet!

Selv med en kriseinntekt kan man se hvor stor motstanden hos politikere er, så en ubegrenset etterspørsel etter UBI ville hatt enda færre utsikter. 

Når tror du en reell grunninntekt vil bli innført et sted og i hvilket land kan det skje først?

Tonia: Godt spørsmål! La oss se hvordan valget vårt vil gå neste år, hvem som vinner dem. (ler)

Det er bare to alternativer: ett av de svært fattige europeiske landene eller ett av de svært rike. De aller rike fordi de har råd og de aller fattigste fordi de trenger det mest og det er stor etterspørsel blant befolkningen. 

Vil du fortsette å engasjere deg for grunninntekt etter at krisen er over, eller vil du trekke deg fra åstedet?

Tonia: Egentlig burde jeg gjøre det, holde meg aktiv. Jeg bør bruke momentumet og publikummet jeg har oppnådd for ideen. Jo lenger jeg tenker på det og jo mer jeg behandler spørsmålet om UBI, jo mer overbevist er jeg selvfølgelig!

Så ja, så snart jeg får mer tid igjen, vil jeg engasjere meg mer. Kanskje ikke i den grad jeg har vært det siste året.

Eksemplet ditt viser at du også kan oppnå mye som individ. Å klage alene vil ikke bringe oss noen vei. Hvilke råd har du til folk som føler seg lammet og maktesløse av COVID-19-situasjonen?

Tonia: Jeg vil si: bare gjør det! (ler)

Det er to typer menneskers reaksjoner i krisesituasjoner. Det er de som umiddelbart går inn i handlingsmodus – åpenbart er jeg en av dem – som umiddelbart kjemper mot usikkerheten ved å gjøre noe. De andre holder hodet nede eller faller inn i en tilstand av kaninsjokk.

Alt jeg kan fortelle folket er: "Prøv det! Prøv det i liten skala og du vil se, du vil gjøre en forskjell."

-------------------------------------------------- -------------------------------------------------- ---------------

Vi er henrykte over at du vil fortsette å være med oss ​​som UBI-aktivist, Tonia! Takk for dette intervjuet og din sprudlende energi!

Lykke til med egen virksomhet www.tomto.de – Vi ønsker at du kommer deg godt og styrket gjennom krisen!

Ikke bare oppropet til Tonia Merz kan fortsatt signeres, men også Europeiske innbyggerinitiativ – den offisielle EU-begjæringen for en UBI – trenger din signatur.

Hvis du vil vinne en UBI i ett år, registrer deg på UBI4ALL. Vi er også veldig glade for din donasjon, som vil gjøre utlodninger mulig.

Artikkel av: Roswitha Minardi